Midtlivskrise - trenger ikke være en krise💝! Hvordan navigere når det treffer - og hva med å kalle det noe annet??😅

00:00
Podcasten diskuterer midtlivskrisen som en naturlig livsfase for refleksjon og revurdering, ikke nødvendigvis en krise.
19:54
Sjekk tankene dine, normaliser reaksjoner og still spørsmål for å redusere frykt og selvkritikk i livsendringer.
29:21
Reflekter over hvilke verdier du har gitt slipp på og finn tilbake til det som virkelig betyr noe for deg.
Transkript

Podcasten Tenk tanken ut, jeg heter Serilin. Og da er jeg Marianne. Velkommen til Bli din egen hverdagsterapeut. Ja, det er det du skal. Altså små forskjeller som gjør en forskjell for deg. Nå ble det mumling. Små forskjeller som kan gjøre en forskjell for deg. Skal vi prøve å lære deg.

Og oss selv samtidig. Og i dag så skal vi snakke om mittlivskrisa, Serilin. Dette er et ord vi ikke er så glad i. Nei, er det liksom forbeholdt menn som skal ut og kjøpe raske biler?

For det er jo så negativt gladet. Ja. Jeg har jo en del kvinner i terapirommet. Og de sier jo ofte, og kanskje grunnen til at de kommer, er jo sånn, jeg tror kanskje jeg er i en midtlivskrise, så jeg bruker jo ord om kvinner også. Jeg har jo valgt å døpe det om til

opprytningsfasen vi skal komme litt mer inn på det eller andre ord vi kan bruke om det for hvis vi kanskje kan eie andre ord på det så er det lettere å ta tak i det

Jeg vil jo si at midtlivskrisen er for kvinner og menn. Kanskje forbindes det ofte mer med menn. De bruker det kanskje oftere. Plutselig så kjøper de seg raske sykkel og kondomdress. Eller kvinner bruker det ordet om menn. Kvinner bruker det veldig mye om menn. Men vi har det jo med oss. Men kanskje det som vi ser en forskjell er at det er jo hos kvinner er det mye mer indre og reflektert.

Sånn at det er mer yttre, eller det kan oppleves når det er litt sånn stigmatiserende, men yttre sett hos menn og indre sett hos kvinner. Men også det at det kalles en krise, da, er jo litt, hva kan jeg si, at det er litt feil, at derfor det blir så negativt ladet av, fordi det er en krise. Ja.

For det er jo egentlig hvordan vi opplever, forstår og håndterer en overgang. Ja, så egentlig kunne vi kalt det overgangsalder for kvinner og menn. Egentlig. Selv om i dag er det noe om ikke annet. Men det har jo sin egen definisjon. Men dette er jo litt sånn, is this it? Med to spørsmålstegn bak. At dette er jo det.

veldig mange av oss kjenner på som havner i en mittlivsoppvåkning som jeg kaller det det er sånn er dette alt? det er liksom det store spørsmålet som jeg har skjønt etter å ha gjort en del research før episoden så at det er

Det kan være en følelse av tomhet, det kan være en følelse av uro, usikkerhet og utrygghet, men det er den der «is this it?». Og dette synes jeg er interessant, så jeg gleder meg til å gå gjennom episoden sammen med deg i dag. Ja, skal vi se litt på, eller kanskje vi skal først og fremst ta «hvorfor har vi midtlivskrise?». Ja, og alle har det jo ikke, eller? Nei, alle har det ikke. Det er ikke en...

faktisk del av livet. Men mange opplever det. Det vi kan si da, det er jo ikke en kris i seg selv, men det er en naturlig livsfase med revurdering. For i midten av livet så skjer det jo mye. Hos oss damer så har vi jo dette som er premenopås, overgangsalder. Barn blir større, eller flytter ut. Eller du trenger ikke å ha barn, altså. Dette er jo bare alternativer.

Foreldre blir eldre. Karrieren din kan enten føles trygg eller tom. Kroppen forandrer seg. Og en kan fort komme til spørsmålet «Er dette alt?». Så det er ikke nødvendigvis en krise, men en livsrevisjon. Du rydder opp litt i gamle mønstre, roller og relasjoner som ikke lenger passer for deg.

Jeg researchet litt og leste på en del forum og sånne ting. Der er det, sånn som jeg klarte å oppsummere det, typ fra sånn 35 og mye kvinner, altså den følelsen av at man har blitt en sliter, at ting stagnerer litt, at du er støkk i den situasjonen du er i, enten du er gift eller alene, eller

ha barn eller ikke. At... Herregud, jeg mistet helt tråden min. Vi har en litt sånn rar dag i dag, så jeg må konsentrere meg. Men at de snakker da om det som du var inne på, tomhet. At de snakker om at var det dette livet skulle bli? Ja.

Og jeg tenker at denne episoden i dag håper jeg kan bidra til mye refleksjon hos den enkelte. Fordi det starter jo mye tidligere enn perimenopos, altså tidlig overgangsalder eller før overgangsalder. Så det starter jo for mange før det. Absolutt. Sånn som jeg skal komme inn på senere også er jo at

Det er rart med det, men det er ofte et spørsmål jeg får, og da er du kommet til en viss alder, for det er et spørsmål å dukke opp, og det er, er det lov å gjøre det slutt med venner? Og det kommer ofte i den tiden i livet. Det er opprydding. Det er opprydding. Men jeg får ikke de 20 årene som spør om det. Det går litt tid før du tenker sånn, ja, men det er jo trist, men samtidig så ...

så passer det ikke inn lenger. Er dette bra for meg? Henger vi bare igjen i gamle mønster fordi vi har kjent hverandre så lenge? Og det er lov å gjøre det slutt med venner. Men det er også lov å distansere seg. En må jo ikke sette punkt om noe. Men det er...

Dette er jo en del av de tingene som grubler og ligger og spinner og går i hodet. Og så er det faktisk sånn at jeg ikke kommer på at det er mitt livskrise eller opprødningsfase. Men det er en del av det. Det er bare limbus. Men også dette med, som jeg ser mange snakker om, at vi er ikke lenger unge og lovende.

At det er en sånn som går igjen, at mange kjenner på det da. At de vakre 20 årene i gåsegene er liksom over, og så er du støkket hamst i hjul, og så er du ikke lenger lovende på jobb, fordi du er for gammel blitt, eller vært der for lenge. Så det er mye sånn, kall det negative begrep da.

Ja, absolutt. Det er jo ofte en hørde, dette her med «jeg må bytte jobb nå før det er for sent». Og vi er jo så utbyttbare også i dag. Ja.

Ja, til og med chat-gbt kan jo ta det for. Men hvis, la oss si at en synes at, sånn som jeg elsker når en del av vokabularet vårt ble i prokrastinering, så ble det nesten, som jeg har sagt, stilikt utsettet. Eller klar for å holde meg til det bedre. Så

Hos meg har jeg brukt oppretningsfasen, men andre forslag hvis du vil ha litt mykere, så har du livsrevisjonen, nyorienteringsfasen eller bevisstgjøringsfasen. Det signaliserer ro, selvinsikt og balanse mer enn krise. Her er det ord du kan bruke. Du kan bruke litt mer empowering ord, altså reboot, kvinner i skiftet, nyiv.

opprytningsfasen, som jeg kaller det, livsoppruttet, når støvet legger seg. Veldig trist, synes jeg. Den siste, du fikk litt andre assosiasjoner, gammel og støvdøm. Eller så kan du kalle det for vekstsesongen, eller den andre våren. Men det er litt viktig å prøve å ha et litt positivt begrep, fordi

Det negative er vi så gode på automatisk fra før. Dette kan jo bli noe som er veldig, veldig bra. Og det er litt viktig at vi tenker på, både du som hører på, og vi to som sitter her. Absolutt. For det er jo aldri for sent. Og du er midt i livet. Det er derfor det heter midtlivskrise. Så hva skal du gjøre med den neste halvdelen da? Ja.

Ung og lovende, eldre og lovende. Ja, fortsatt lovende. Voksne og lovende. Så tenker jeg at det å reflektere og ta disse opprytningene gjør at din reise videre vil bli bedre med å

-har tatt aktive valg på hvordan det skal se ut. Hvem vil du ha med deg på reisen? Hvem gir deg energi? Hvem tapper deg for energi? Det er jo fantastisk at vi gidder å gå den reisen og ta den veien. Det er jo superviktig fremfor å bare feide under teppet. Riste det litt av seg. "Nei, det gidder jeg ikke. Det spiller ingen rolle."

Greit at man har et sett med verdier fra seg, har med seg fra barndomforeldre, men verdiene forandrer seg jo også med året. At man må ta et oppgjør med

hvem vil jeg være, eller hvem vil jeg være sammen med? Absolutt. Også det med jobb, hvor det kanskje også er et tidspunkt, når den midtlivsoppvåkningen dukker opp, at det føles utrykt.

Man føler på uro fordi man er, ikke sant? Man har kanskje vært sammen noen år, eller med partneren, man er i en jobb man har vært i fem, ti, femten år. Og du kan jo miste jobben. Du kan jo, altså stillingen din kan forsvinne. Partneren kan forsvinne. Eller at du går fra partneren. Så den der utryggheten og uroen tror jeg mange...

forbinder hvertfall med den kvinnelige biten av opprydningsfasen. Absolutt. Og så tror jeg jo at refleksjonen er viktig å ta, selv om du lander i at jeg vil ha det akkurat som jeg har det nå. Jo, jo, men da har du gjort regnskap da. Ja. Så jeg tenker at uansett så er det, vi skal ta opp noen sånne, vi var vel kort igjennom de først, men la oss gå igjennom disse syv punktene. Ja.

Kort eller langt. Og så bare si, jeg vil ha det akkurat som jeg har det. Men topp. Men reflekter litt over det når du hører det nå. La oss ta vennskap og hvem vil en ha i livet videre. Du kan jo komme frem til at du vil ha det akkurat som du har det. Men kanskje en skal se litt på hvem er den ofte kommet i konflikter med? Hvem er det du har dårlig samvittighet overfor? Hvem er det som trigger deg? Er det nødvendig å ha dem med? Er det lov å feide det ut?

Kan du gjøre det slutt? Eller er det noen vennskap du har gått rundt deg som du vil ha mer av? Ja, for noen gir deg jo energi. Andre tapper deg for energi. Og da må man jo gå aktivt inn i det. Og finne ut, nei, hva da de vil jeg være mer med? Eller den? Eller om du har lite venner. Ja, kanskje det er nå du skal ta grep og melde deg inn i foreninger, eller aktivt oppsøge at, nei, vet du hva? Nå når jeg skal videre i livet, når jeg kommer på mitt veis,

Nå må jeg faktisk ta det taget. De kommer ikke og banker på døra. Jeg må ta grep. Så har du jo tap av gamle roller. Altså mor, yrke, partner og nye identiteter. Sånn at det noen ganger taper mye av rollen vår. Eller at rollen vår endrer oss som mødre. De flakser mer ut. Eller de vil ikke være med oss. De skal inn i sitt voksenliv og du får mer tid.

Mor er du jo, uansett. Så må jeg nå reflektere, hvem vil jeg være nå? Hva skal jeg fylle tiden med? Skal jeg følge disse barnene rundt omkring i verden, eller skal jeg sleppe dem? Nå går jeg og tenker. Du var inne på at det er ikke alle som har barn, men yrker og partner...

Eller si hobbyer som du ikke kan gjøre lenger fordi du begynner å merke at fysikken, sånn som det er dette med kropp og overgangshaller, det gjør jo også noe med oss. Det er ikke alt vi klarer. Hva kan vi bytte ut? Kan vi gjøre det samme bare mindre av? Erkjenne at det er blitt sånn. Ikke ha sorg rundt det. Selvfølgelig få ha sorgen, men bevege deg videre inn i at

en får ikke til alt det samme som han gjorde før. Og det tror jeg kan være en veldig viktig reise i stedet for å kjempe og kjempe for å få til det samme. Og bare kjenne på nederlag. Legge til rette for der man er nå. Ja. Ikke minst når det gjelder fysikk og helse. Så har du det med karriere og mening. Og nå mener ikke jeg at vi skal si karriere, men si

yrke da, eller virke gir det deg mening? må jeg starte på nytt? vil jeg starte på nytt? skal jeg fortsette på det samme? er det noen endringer jeg skal gjøre? hvor vil jeg med skal jeg nå begynne i stedet for å jagge og jakte skal jeg nå begynne å tenke, nei nå kan jeg hvile litt i det, for jeg kan jo det jeg driver med, kanskje jeg skal lande litt få energi av å ikke strepe eller

vile eller seile litt inn på kunnskapen kjærlighet, samliv, seksualitet er jo også noe vi reflekterer over i denne fasen ensomhet versus frihet da er vi jo litt oppe på dette med mors rolle eller partneret og så videre også er det jo veldig mange serien jo som begynner med selvutvikling og spiritualitet og alt er jo bra

Og alle temaer er viktig å reflektere over og finne ut hvor vil jeg den rollen min endre. Så ut ifra dine roller, der du har vært, finne ut hva du... Ta et litt sånn regnestykke, som du sier. Jeg har lyst til å kaste inn noe av dette med at jeg vet at mange føler at de ikke har en plan. Ja. Og blir stresset av det.

Og så er det jo da de som har en plan, hvor det går etter planen, så er det de som har en plan hvor det ikke går sånn som du har planlagt. At det også er en sånn, kaller jeg en hemmesko, at man ikke skal være så redd for at man ikke har en plan, tenker jeg.

Det har jeg landet på, for jeg har ikke noen plan. Så det er... Absolutt. At man står litt friere også, tenker jeg. Da har jeg ikke bestemt meg for at om ti år skal jeg sånn, eller fem år skal det være sånn, eller...

Enten det er i privatliv eller jobb. Men da er man jo også fri. Så jeg tenker du prøver å lande det der også i seg selv. I sammenheng med det du snakket om nettopp. At det er helt greit å ikke ha en plan. Absolutt. Hvis det er passe din personlighet. Det er klart. Og det er jo det som er viktig. Noen trenger en plan.

Noen liker å ha en plan for at planene kan brytes. Noen blir stresset av å ha en plan som ikke går etter planen. Så her er det viktig å finne ut om man skal fortsette å være den. Hvis man blir stresset av å ha en plan som ikke går etter planen, så må man kanskje prøve å ikke ha en plan. Så det er en refleksjon man må gjøre i denne fasen.

Hvis vi skal gå litt kognitivt av tvers terapi til verks, altså grunntanken at midtlivskrisen er som en livsrevisjon, men ikke en krise. For i kognitiv terapi handler det om å identifisere og utforske tankemønstre, tolkninger og automatiske tanker som fører til unødvendig stress, skam eller missmot.

For midtlivskrisen er jo ikke problemer i seg selv, men reaksjoner på forandring. Så en av de tingene jeg liker å jobbe med er jo dette å utforske tankemønstrene. Hva er det jeg egentlig tenker på? Sånn som du var inne på. Jeg kaster bort livet mitt. Jeg burde vært lykkelig nå. Jeg er ikke attraktiv lenger. Det er for sent å begynne på nytt.

For det er dette du kaller tankefeller, ikke sant? Jeg kaller det tankefeller og antakelser. Vi går og tenker på antakelser, og så er det jo det vi ikke gjør. Vi tenker ikke tanken ut. Men i kognitiv terapi er det jo det vi gjør. Skal du det? Så hva om jeg faktisk tenker den ene tanken helt ut? Stemmer den? Hva bygger jeg den på? Og finnes det en nyanse? Ja.

Så det er jo det som er viktig, at du finner, og sånn som du sier, tankefellen eller antakelsen, dette er jo lyntanker som ligger og surrer, som du ikke helt, liksom bomull, du klarer ikke, hvis du ikke snakker til han, og aldri besvarer deg, så ligger du jo bare der og ulmer. Uro. Og lager uro. Så det er da viktig å stille spørsmål til tankene dine, prøve å finne dem, kanskje det er det mannskeligste jobben, være bevisst på å stille de spørsmålene,

Og så svare på. Sånn at jeg tenker jo at det er jo første steg, og kanskje det viktigste av alle. Så har du jo normalisere reaksjonene. Det er jo å forklare til deg selv at dette er normale reaksjoner på normale livsendringer. Ikke lag det så stort.

Men du må tro på det. Så du må nesten igjen da kanskje si, hva vil jeg si til en venn? Ja. For hvis dette skal være viktig, altså hvis du skal normalisere det, så må du ikke være overvisende. Ja, men dette er jo helt normalt. Alle har det sånn. Du må liksom si, ja, er det normalt? Du må liksom stille et spørsmål til deg selv, og ikke bare slenge det ut om du ser på venner rundt deg, eller leser deg opp på det, men finn ut. Er det normalt?

Hvis det er normalt og du kan si det til deg selv, så kan du jo da redusere selvkritikken og åpne opp for refleksjon i stedet for skam. Sånn at da kan du kanskje gå mer der. Du er ikke i krise, du er i utvikling. Den er bra. Den kan vi ha på t-skjorte. Den kan vi ha på t-skjorte. Jeg skal ta den på en kaffekopp også. Ja.

Hvordan hjernen og kroppen din holder nå på å justere seg etter et nytt livskapittel? Det er helt naturlig å stille spørsmål til deg selv. I den sammenhengen kan vi jo si at det er viktig å ikke bli styrt av frykt. Ja, frykt kommer du ingen sted med. Frykt og stress. Frykt er det jo mange som går å kjenne på. Ja.

For hva som skal komme eller ikke komme. Eller de planene man har lagt. Ja, den utryggheten. Men frykt er ikke så lurt å bli styrt av. Nei, en ting jeg kjenner på som jeg tror har kommet inn i min premittlivskrise, preoppredningsfase,

Det er jo litt sånn sykdomsangst. Helseangst. Som jeg aldri har hatt før. Som kommer nok på grunn av at du er midt i livet. Du hører om det mer. Og når du hører om det, så tenker jeg sånn... Nå er jeg på vei inn i den fasen hvor det blir mer og mer av det. Jeg kan være en del av statistikk. Altså...

Du kan ikke gjemme deg bag meg, men jeg er unge og lovende da. Fysisk også da. Før beit ikke det på fordi man var unge og lovende. Ja. Men nå kan det fortere etablere seg litt. Så jeg må jobbe aktivt med det. Så det er noe som har dukket opp

som jeg la merke det i går, for da var det en klient av meg som fortalte at bestevennen hadde fått kreft. Og jeg har jo selvfølgelig tenkt på dette før når venner og nære og sånn, men jeg merker at det går mer på meg. Jo, men det er så mye mer plausibelt på en måte da, i den alderen vi er i. At også at det er, man opplever mange rundt seg. Men jeg har bare en ting å si, og det er at

er det noe du kjenner på et eller annet sted i kroppen går sjekt ut da for å fjerne det fra hjernen ditt ja, det er superviktig også

Og så må du bare huske på at du skal ikke sjekke deg så ofte, at du må komme i terapi for å avvende deg. Nei, det kan vippe over deg. Ja, for jeg har jo hypokondon også, men jeg tror å gå til i hvert fall en årlig sjekk for å ta vekk noe støy akkurat på dette, er superviktig. Jeg kan jo si selv, jeg tenkte vi skulle ha et lite avsnitt i dag også om

vår egen opplevelse av om vi har noe mittlivs oppvåkning, ryddefase. Men jeg kan jo nevne akkurat angående det med helseangst, at siden en i veldig nær familie har fått veldig alvorlig kreft, hvor jeg er litt nærmeste pårørende, og kjenner ekstremt mye på

Alt som er rundt det, og alt jeg ikke vet at jeg kjenner på. Men da fikk jeg litt trøbbel plutselig selv ut av det blå. Fikk litt problemer med å svelge. Hvor kommer det fra? Da går jeg til fastlegen og sier at jeg trenger dette. Er du enig?

Fikk time til gastroskopi ganske fort. Går og sjekker det, fordi da kan jeg stryke det ut. Så det er en balansegang mellom det å løpe ned legekontoret for

Alt mulig rart, men hvis man står i litt spesielle situasjoner, så tenker jeg da, ta heller to gastroskopier, bare for å kunne fjerne det fødsel. For det trenger man ikke. Vi skal jo ha en episode om bodyscanning, så vi skal jo inn i dette med at det kan bli for mye av det gode, men det betyr ikke, hvis du ikke er en som renner ned,

rydde unna så jeg er jo en struts det er litt motsatt jo jo, men jeg prøver man meg opp til en helhetsundersøkelse men jeg er så redd for svaret men her er vi jo i denne her kognitive terapiverden jeg er så redd for svaret at jeg ikke går men tenk så deilig

Det ville vært. Å vite at alt var bra. For da må jeg jo si til meg selv, for å tenke tanken ut, det er bedre å forsvare nå, for hvis jeg har noe, så ligger du der uansett. Det går jo ikke over. Men det er godt å lukke øynene for det. Om! Altså, jeg går jo forbi den postkassen hele veien. Så det er jeg veldig god på. Men dette er jo ting, altså...

mer aktuelle ting i en opprydningsfase fordi da er man i alderen hvor det hvertfall skjer mer spesielt i rundt da kanskje det kommer litt mer opp i dagen enn i 30-20 årene absolutt absolutt noe som er med i min opprydningsfase ja

Men en annen ting å jobbe med som vi gjør i terapirommet, det er å arbeide med verdier, ikke bare problemer. For deg i kognitiv terapi så handler det ikke bare om å tenke annerledes, men også handle i tråd med egne verdier. Så spørsmålet vi da stiller som kan hjelpe er hva er viktig for meg nå egentlig? Ja.

hvilken rolle vil jeg beholde? Eller hvilke roller vil jeg beholde? Mm.

Og da kan vi jo gå så banalt som vil jeg fremdeles være hus av den og den rollen på jobben? Vil jeg fremdeles være klassens klovn? For den går jo inn i sånn... På reunion? Ja. Der kan man gamle roller om igjen. Ja, hvilken rolle vil jeg ha som mor, bestemor? Hvilken rolle vil jeg ha i familiekonstellasjonen? Skal

Skal jeg være lime? Skal jeg være huset og alltid ta kontakt? Skal jeg nå liksom tillade meg selv og sleppe det litt? Skal jeg bli bohem og reise rundt på strenden? Eller skal jeg faktisk, vet du hva, jeg har vært så dårlig på å være lime i vennskapsrelasjoner at nå skal jeg kaste meg på å være huset og invitere. Det kan gå alle veier, alt etter hvem du er, men rett og slett reflektere litt over

hvilke roller vil jeg beholde i de forskjellige, eller skal jeg gjøre rom på de? Det tror jeg er kjempeviktig. Og så er det jo også hvilke verdier har jeg oversett i travle år? Som du kan plukke opp igjen. For av og til i relasjoner, kanskje noen er skilt der ute og har fått nye partnere, så er det jo visse ting vi gir litt slipp på for å tilpasse oss, eller få til nye. Så kanskje vi er sånn, nei, vet du hva...

Eller etter du ble mor, så slapp du noen verdier, eller tok du noen andre verdier. Så finn litt tilbake igjen også. Hva er det jeg har gitt stipp på? Hva vil jeg ha tilbake? Hvilke verdier er det jeg har nå som jeg vil vidme meg med å ta noen nye? Du kan jo bli versjon 2.0 eller 3.0, ettersom hvilke faser du har gått igjennom da.

Hvis en var oppvekst, og to var studiet og ny jobb, og få barn kanskje, hvis det var aktuelt. Og så kommer 3-0. At man da er et mer reflektert vesen. Ja, så en overordnet overskrift på dette er «fra burde til ville». Å finne tilbake til det som betyr noe for deg. Ja.

For Gud, vi gjør mye frem til den alderen. For det tenker jeg vi skal holde litt ved. Tenk på alt du nå har gjort som du burde gjøre. Derfor gjør du det. Eller du burde gjøre, men har ikke gjort det, og lager masse dårlig samvittighet. Til at du nå kan gå litt mer over i

Jeg gjør det fordi jeg vil. Det er ikke ofte man sier det. Jeg hadde en klient i dag i terapirommet som har skammet seg så mye fordi hun aldri har fått disse felles frokostene og middagene. Jeg burde jo ha felles middag for barna. Nå var jeg sarkastisk. Jeg tror du ikke sa det. Selvfølgelig burde du det. Nei.

Det er masse ting vi har gjort for å børde, fordi samfunnet, eller kanskje det vi kommer fra, jeg kommer jo også fra felles middager og frokoster, jeg har jo trodd at jeg er dårlig mor hvis jeg ikke får det til.

Så har jo samfunnet endret seg veldig siden vår oppvekst. Men så henger det jo med disse gamle levereglene. Gamle sånn, hvis du ikke har felles middag hver dag, så er du misslykka. Det henger jo med. Selv om det ikke blir sagt, så ligger det jo der som en sånn huskreven teori. Så her tror jeg det er superviktig å være, hva er det jeg skal slutte? Hva er det jeg bør? Jeg bør jo ingen ting, eller jeg må i hvert fall finne de selv. Ja.

Hva jeg bør. Ikke hva andre mener. Samfunnet mener. Dette er episoden for refleksjon. Så vil jeg jo si fokusere på selvmedfølelse. Jeg tror ikke dette er bare kvinner i opprødningsfase. Men vi er så flinke til selvkritikk. Ja.

Jeg burde ha kommet lenger. Jeg skulle ha gjort det. Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Vi er dødsgode på det. Og jeg tenker at vi må jo heller gi oss litt mer slekk og selvmedfølelse. Snakk fint til oss selv. En øvelse du kan gjøre er å snakke til deg selv, og dette sier vi ofte, til en venn som står i samme situasjon.

Eller snakk til deg selv som du ville gjort til en av dine nærmeste. Prøv å bli bedre med dette. Jobb med dette i denne fasen. Jeg tror det er den beste kursen du kan ta. Du trenger ikke gå på et kurs. Du trenger ikke sitte i kø for å gå på et mindfulness-kurs. Du kan egentlig bare begynne å øve på det. Begynne å si fine ting til deg selv.

Men den setningen er, altså hva vil du sagt i en venn? Den kan du bruke i alle mulige settinger, og til alle mulige personer. Hvis folk har noen ting som de sliter med, så kan man si til dem, og ikke minst må du si det til deg selv når du står i noe som er vanskelig.

hva ville jeg sagt til en venn? 100% og det er selvmøtt følelse det er ingen andre som gjør det for deg nei, det kommer ingen andre inn og redder deg men det har man kanskje skjønt når man har havnet i mittlivskrisa eller opprydningsfasen da kanskje man skjønner det at ingen kommer faktisk så da må du gjøre de tingene som du har snakket om

Det er jo selv om støtte, gode ord, fine ord fra venner hjelper, men hvis du bare har vært selvkritisk, så preller de også av som vann på gasset. Det er så rart, for jo bedre du føler deg selv, jo mer klarer du å ta inn. For hvis ikke, så blir du nesten litt imposter. Hvis du har null idé om at det folk forteller deg,

kan stemme med din virkelighet, eller det du tenker om deg, så tror du ikke på det, da tror du du har lurt deg. Sånn at det evaluerer jo de fine budskapene til deg. Så du må nesten begynne med jobben selv, og det er å snakke til deg selv som en venn. Og uansett hvor dumt du synes det er, det å gå i speilet og si en fine eller tre fine ting til deg selv, det er

Er virkningsfullt for hjernen tro på den herre? Jeg skal gi et tips akkurat med det, for jeg synes det er litt vanskelig å stå i speilet, spesielt på morgenen, og stå og si at du er verdens nydeligste kvinne. Jeg sier ikke det. Speil, speil, på veggen der. Nei, men det er å se i vinduet da.

Da jeg sitter og drikker kaffe om morgenen, så er det vinduet som gir et speilbilde. Så da gjør jeg det der, da. For jeg ser meg der. Og du kan fint si det uten. Man trenger ikke se seg selv i det hele tatt. Nei, du kan si det til nederst i koffene, kaffekoffene i gruten der. Og så svinhet. Se det nede i lange. Som spåkonene gjorde det.

Så du trenger jo ikke det, det er bare viktig. Det det handler om er jo det syvende og siste å trene opp den delen av hjernen som ikke er selvkritisk. Det selvkritiske kommer av seg selv, så du trenger ikke bruke en prosent energi på å tenke selvkritikk. Det ligger langt fram i brasken. Jeg har hatt det var noen, en vennlig gjeng, som har lagt en lavterskel på

at de øver seg på, da må du være veldig trygg på hverandre, at de har øvd seg på å skryte av seg selv. At det har blitt en greie i gjengen, at i vår gjeng har vi lov å skryte hvis vi synes vi er gode på noe, eller har fått noe til, eller om de synes de har kjøpt seg en fin kjole, eller synes at de har...

sminkt seg bra eller synes de er pene eller whatever, men dette er jo både yttre og indre ting skryte av seg selv at fy fader, jeg er ikke en god venn i stedet for, for han sier jo ofte det at du skal aldri skrøyte av deg selv har det jo vært en sånn gjengs på hvis du har hjulpet noen så skal du ikke skrøyte av deg for da har du på en måte hjulpet for å kunne sole deg i glansen av det men jeg likte litt det konseptet at

Den gjengen har liksom De sier jo med snev av Sikkert litt Det er litt ironisk At de klarer ikke å si det med fullt alvor Men allikevel så er det noe sannhet I det og alle liksom tar det Synes det er greit Så det er jo noe Har du en trygg vennegjeng så skip på høy Hvorfor ikke Bare å hive seg ut i det Men litt Reflektere

Rundt i tillegg til å skryte av seg selv høyt til Gudefarman. Men litt det der, hvem vil jeg være de neste 20, 30, 40, 50 år? Da tenker jeg et spørsmål til lytterne. Tenk litt på det. Ja, så rydde opp i rollen din og burde. Hva vil du? Ville og burde.

Nei, men har du mer på liste av deg? Nei, jeg har en oppsummering på rekonstruktuering i praksis. Det må vi ta. Ja, fordi jeg føler vi går jo fort igjennom det, og det ligger jo på hjemmesidene våre, tenk tanken du, denne her kognitiv diamanten. Men jeg tar den igjen, jeg. Gjør du det? Ja. Først og fremst så må du identifisere tanken din.

Hva tenker du når du føler deg misslykket eller fanget? Nå bruker jeg jo spørsmål i denne sammenhengen som passer inn i akkurat temaet vårt. Undersøk bevisene. Stemmer det virkelig? Stemmer det alltid? Finn unntak. Hvis det stemmer, så er det alltid unntak. Vi har alt for lett å gå inn i aldri alltid. Det er alltid unntak, og da må vi ta tag i unntakene.

Du kan ikke si at jeg er alltid sånn og sånn hvis det er unntaket. Da må du rekonstruere. Tenk en ny tanke. Hva kunne du tenkt i stedet som er mer realistisk, men fortsatt sann? Nå spør jeg deg, og du skal svare. Du skal ikke bare høre spørsmålet mitt. Du skal spørre deg selv, og du skal svare. Test ut i praksis.

Hva skjer hvis jeg handler som om den nye tanken er sann? Så prøv å gjøre det. Du kan visualisere eller bare tenke på det. Du kan også teste det ut i praksis. Dette er den kognitive diamanten i praksis. Og det funker på alt hvis du skal gjøre om på antakelser. Nydelig. Det var en nydelig diamant.

fineste diamanten. Men skal vi avslutte med den diamanten da? Ja, vi gjør det. Tenker du det? Vi håper vi har satt i gang noe hos noen. Jeg vet det, setter i gang ting hos meg hele tiden. Ja, så håper jeg jo litt sånn som er pre-meno på som nå heldigvis blitt nesten litt trendy å si. Kanskje vi har gått alt for langt over, men det må vi jo ofte få komme til midten igjen. Men hvis

For det sitter jo sjelden at jeg hører noen damer sitte i slabberas eller overklassvin og si «Du, jeg er i midtlivskrisen, jeg». Men hvis vi da klarer å bruke et av de andre ordene som «Akkord nå så kjenner jeg at jeg er litt opprøtningsfasen».

Så håper jeg vi tar det ordet vi bruker. Ja, finn et som er mer positivt glada. Fordi da kan du nesten skryte av det. Ja. Og hva var det du brukte nå igjen? Nå glemte jeg det i ferden. Mitt livs oppvåkning. Oppvåkning, yes. En oppvåkning.

Det er noe jeg synes er dødsfine. Og det tror jeg hadde gjort lettere for meg å sitte der og være et glass vin og bare hvis du kom inn på teg. For jeg og jeg i den oppretningsfasen så blir det liksom at du kan besnakke om det på en annen måte. Absolutt. Vi håper at du som har hørt på så kjenner på det her. Jeg kjenner på det. Jeg kjenner på det. Og jeg har en lang mittlivs oppvåkning.

Jeg har en kjempelang opprytning. Takk for at du hørte på. Takk for din tid.
Lignende

Laster